Studiedagen i går handlet om inkluderende fellesskap og om å bygge et lag. Nå vil vi omskape dette ved å invitere familiene til fryse is som lekematerial. Vi har i barnehagen laget is i flere dager, men det blir så lite. Fellesskapet blir større ved å gjøre og skape sammen!
Kan alle fryse is i melkekartonger og ta med på mandag?
Adventstida er snart her. En tid med mange tradisjoner, forventninger og spenning. Vi ønsker å ta med barna i forberedelsene og løfte er materiale som mange forbinder med jula som høytid, granbaret.
Dette skal bli til en installasjon og lyse opp i adventstida.
Vi utforsker, ikke bare en ting, men flere.
Hvor går kula raskest? Den sida med rør som er høyt opp eller der rørene er lavere?
Hvor skal røret settes for at kula skal gå oppi?
Hvordan få kula til å hoppe og attpåtil havne oppi det store fatet?
Når vi ruller, hva kjenner vi på da? Spenning, svimmelhet, motstand i kroppen? Adrenalin?
Vi ruller nedover, bortover og oppover. Når vi ruller nedover, går det fort og vi vet ikke hvor vi havner, bortover må vi ta i mer med musklene våre og når vi skal rulle oppover, ruller vi ned igjen.
En pedagog begynner å rulle sammen med barna – hva kjenner hun på? Svimmelhet, ubehag, spenning, minner fra egen barndom som dukker opp, adrenalin. Tør jeg å slippe meg helt opp? Tenker konsekvenser og reserverer seg.
Vi ser på glasskula – kan alle kuler kastes eller trilles? Kula sendes rundt og barna forteller hva de ser. På den ene sida er bobla stor og når vi snurrer rundt, blir den mindre og vi ser lyset som lager et «bål» i kula.
Kuler er også sentral når vi dekker på til selskap.
Takk til alle som var tilstede på foredrag av Per Bernemyr, boklansering, mingling og gode refleksjoner i går kveld.
Rulling av kuler, leker og materialer, men også barna som ruller med egen kropp har blitt en lekerytme hos flere Månebarn. Klinkekuler som trilles raskt, sakte, hardt og forsiktig bortover den lange korridoren. Kropper som ruller som tømmerstokker og overlater bevegelsen til tyngdekraften, noen som bremser med hender og føtter, andre som ruller raskt, slipper kontrollen og lar seg bare rulle. Hvor ender ferden? På skrå, rett ned, inn i gjerdet, mot en venn?
Vi ser barn som triller tromler, baller eller lokk ned bakken og tester egen fart. Kan jeg ta igjen trommelen/ ballen/ lokket eller kan den ta igjen meg? Det er uforutsigbart, litt skummelt og litt spennende.
Å gi rom og tid for denne lekerytmen, for barnas spontaniteten og utforskning blir viktig.
Hvorfor har barna så mye interesse for rullende bevegelse?
Er det fordi det er uforutsigbart hvilken retning de går? Er det bevegelsen barna har interesse for? Spenningen? Er det at det kan gjøres om og om igjen og gir uante muligheter? Vi tar med oss spørsmålene i refleksjoner rundt videoer og bilder som vi har dokumentert.