Vi på Solgruppa griper anledningen til å bli bedre kjent med de rommene vi skal være i til høsten, på rakett rommet.
Vi har snakket mye om rakett rommet og måne gruppa, for vi skal jo bli Måne gruppa.
Vi er bare 3 venner som er kommet til barnehagen enda og når jeg spør en av vennene om vi skal ta med de andre på rakettrommet så kan jeg nesten se motoren starte i barnekroppen, spenningen som fyller seg opp, raske bevegelser på vei til vennene og så var det strak vei mot målet.
Noen finner ro på materialrommet, der finnes det massevis av nye ting, kjente ting, foranderlige ting og fargerike ting, her kan leken være lett å finne.
Andre finner leken på rakettrommet, her er det både nytt og kjent materiale i ny form, nytt utseende og andre farger.
«Det e et sikkelig kattehus!»
«Vi kan bygg et laaangt kattehus»
«Her e det sånn beskyttelsesglass så den ikke dett å slår sæ»
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
Et lag med snø har lagt seg over jordet. Kråker flyr i luften, trærne danser i vinden, et fly er på vei mot flyplassen, vi ser og hører en rød postbil, en blå lastebil og en buss på veien. Sammen observerer og prater vi om dette som er en del av nærmiljøet. I skogholtet finner vi brune tørkede blader fra høsten. I grøftekanten finner vi avblomstrede blomster som har tørket inn, men som fremdeles er vakre og vekker vår nysgjerrighet. Lerkegrana har felt kongler til oss. Tørre pinner som er lette å knekke, gir en forunderlig lyd. I det fjerne kan vi skimte flere rådyr.
«Hverdager er de flotteste. De er fulle av eventyr» Anne-Cath Vestly
Det er glatt og regn og regnet skyller bort strøsanda vi har lagt. Uglebarna er enige om at her må det strøs mer. Da vi åpnet strøkassen ble vi overrasket.
«Hæ?»
«Hvorfor er det søppel her?»
«Er det noen som tror dette er en container?»
«Det her er jo helt forferdelig!»
Vi legger merke til at det er mange flasker og bokser i posene og at det står 2 kr og 3 kr på dem.
«Hvis vi tar dem med til butikken og panter dem kan vi få penger!»
«Da var det jo bra at de la dem her også da?»
Barna er klare for å gå ned til butikken umiddelbart, men det passer dessverre ikke denne dagen.
I stedet drar vi avgårde mandag kl 09.00 med lunsjmatpakke og drikkeflaske i sekken.
Hvor mye penger blir det tro?
«Kanskje 50 tusen millioner?»
Vi teller flaskene og setter en strek på en lapp for hver flaske. Det blir 27 streker på lappen. 27 flasker gir 27 streker. Det er ingen 1-tall på flaskene, bare 2-tall og 3-tall. Hva blir det til da?
Hva kan vi bruke pengene til? Er det noe Ugletårnet trenger?
Rulling av kuler, leker og materialer, men også barna som ruller med egen kropp har blitt en lekerytme hos flere Månebarn. Klinkekuler som trilles raskt, sakte, hardt og forsiktig bortover den lange korridoren. Kropper som ruller som tømmerstokker og overlater bevegelsen til tyngdekraften, noen som bremser med hender og føtter, andre som ruller raskt, slipper kontrollen og lar seg bare rulle. Hvor ender ferden? På skrå, rett ned, inn i gjerdet, mot en venn?
Vi ser barn som triller tromler, baller eller lokk ned bakken og tester egen fart. Kan jeg ta igjen trommelen/ ballen/ lokket eller kan den ta igjen meg? Det er uforutsigbart, litt skummelt og litt spennende.
Å gi rom og tid for denne lekerytmen, for barnas spontaniteten og utforskning blir viktig.
«Vi liker å rulle!»
Hvorfor har barna så mye interesse for rullende bevegelse?
Er det fordi det er uforutsigbart hvilken retning de går? Er det bevegelsen barna har interesse for? Spenningen? Er det at det kan gjøres om og om igjen og gir uante muligheter? Vi tar med oss spørsmålene i refleksjoner rundt videoer og bilder som vi har dokumentert.
