En sang som ofte høres på vårt hus 🎶
«En ring av gull,
en riktig stor
med plass til alle hender.
Der ingen er størst
der ingen er minst.
Der ingen er først
der ingen er sist.
Vi holder fast så alle kjenner
at ringen er smidd av gode venner»
https://open.spotify.com/track/1l8xzJDjxkpcJAsNLy63G6?si=wjzWKyo4R5GXwV26Ejwmdw
Jeg er student i barnehagen og vil fortelle litt om en oppgave jeg har i praksis. Dette er et utviklingsprosjekt om barns behov for trygge/lune/(myke?) rom i barnehagen.
I hverdagen har jeg observert noe spennende om hvordan barna forholder seg til rommet.
Hvordan barna søker seg til små «reir» og «hi», når de skapes rundt omkring i rommet.
Det er ikke tilfeldig hvor de legger seg til rette – de drar tepper og puter, former et lite område som gir dem en pustepause særlig etter overganger.
De finner en liten havn, et rom for hvile og ro. Men hvorfor er dette viktig,og hva kan vi som pedagoger lære av deres instinktive handlinger?
Barns behov for små rom i rommet
Fra naturens side har reir alltid vært et sted for trygghet og tilflukt.
I dyreverdenen er reiret skapt for beskyttelse, og er en en base for omsorg og nærhet. Når jeg ser på barnas lek og tilpasning i barnehagen, ser jeg en lignende dragning mot trygge rom og myke overflater – et sted for å «lade» og trekke seg tilbake. Dette kan være et tegn på at barna også trenger små pauser i løpet av dagen, en egen liten krok der de kan finne ro.
Et sted for utforskning og hvile
I utforskingen av de myke elementene legger vi til rette for dette ved å gi barna tilgang til små, avgrensede rom, myke teksturer og sensoriske opplevelser. I tråd med Reggio Emilia-filosofien med rommet som en «tredje pedagog», et sted som stimulerer sansene og inviterer til utforskning. Her kan de søke tilflukt, bearbeide inntrykk og betrakte fra et lavere nivå i rommet (fra gulvnivå). Jeg ser hvordan dette har oppmuntret dem til å ta i bruk bøker, fortelle egne historier og fordype seg i samtaler med hverandre.
Lesero, tilhørighet og samvær
Det finnes regler i reiret, som “lader” det med andre verdier enn f eks materialrommet eller scenen. Reglene der inne er uskrevne, men tydelige – man hopper ikke, for eksempel. Det er et sted for ro og hvile, og dette gir barna en mulighet til å utvikle egne normer og regler for samspill. Med puter og tepper som en invitasjon til nærhet og lese-ro, møter barna en følelse av tilhørighet og samvær. Mange barn finner stor glede i å lese og fortelle historier i reiret, i sitt eget tempo.
Hvorfor myke overflater og avgrensede rom betyr noe
Tilgangen til myke, avgrensede rom, gir mer enn bare å gi barna et sted å hvile. Jeg ser at det også påvirker deres valg av aktiviteter. Når de finner en trygg krok, en behagelig sakkosekk eller en myk hule, blir de mer lokket til å åpne en bok og se på bildene, peke og undre.
Behov for pauser i en barnehagehverdag?
Rakettrommet er ofte preget av aktivitet og energi. Barna beveger seg konstant, leker og samhandler – men selv de mest aktive barna trenger tilgang til et pusterom. Et sted hvor de kan trekke seg tilbake, se på fra sidelinjen og observere.
Hvordan kan vi som pedagoger støtte barns behov for reir, og små rom i rommet?
Å skape disse rommene gir ikke bare barna en plass å hvile, men det hjelper også med å utvikle selvregulering og evnen til å lytte til egne behov.
Solsikkene er blomstret av og visnet, men inni seg bærer de på tett i tett med frø som kan bli til nytt liv.
Når vi piller med en finger på frøene, spretter de ut! De hopper, og de skaper latter og overraskelse! Tenk at de ligger der inne med så mye energi på lur!
De tre første som våkner fra duppen denne dagen har god tid, og blir med på naturrommet en tur for å forske på solsikkene. Det ene barnets teknikk med å pille på frøene til de hopper ut får konkurranse av et annet barns teknikk: Han dunker solsikken mot bordet med frøene ned slik at det faller ut mange om gangen! Nå får vi mange frø! Vi samarbeider om å få samlet dem i en liten boks.
Noen stiklinger har vi også hatt stående i vann. Nå har de fått fin jord fra glassene barna fylte med jord sammen med familiene sine. Å sprute vann på er veldig spennende.
Vi vanner gjerne vennene våre også litt når vi først er i gang – vi skvetter til og må le når de små, kalde vanndråpene treffer huden! Vi øver på å stoppe når en venn ikke vil mer.
Nå skal frøene og stiklingene få ligge i jorden i vinduet, så får vi se om noe skjer!
Vi dekker på et nytt landskap på scenen, med lyssatte isfjell, seler og pingviner.
Barna venter litt utålmodig på å få tre inn i det nye.
Når de endelig trår inn, setter de seg rolig ned rundt bordet dekt med et isblått stoff, seler og blått materiale. Samtalen starter:
«Kor ska pingvinan bo?»
«I vannet. Nei, pingvinan bor på snøen».
Samtaler og diskusjoner går i takt med barnas styring av seler og pingviner. Dyrenes liv lekes, med soving, spising, kosing, trøsting og klapping.
Det nye miljøet gir næring til og gjør noe godt med barnas lek.
Kråka ser litt pjusk ut, så vi bestemmer oss for å glanse den litt opp denne uken. En arbeidsøkt med maling, gips og vann gir et nytt lag etter masse lek og nærhet.
Har kråka fått vondt i vingen sin?
Blikket vårt søker mot kråka
« ja den trenger kanskje plaster?» sier et av barna
