Høstløvet ligger som et teppe på bakken. Livets sirkel gjør at det grønne sommerløvet visner og faller til jorden. Det råtner bort. Blir til næring til neste års gress og blomster.
Vi samler løv og dekker jorden i permakassene. Neste års avling får mere næring, gjødsel skapt av naturen selv, og mens vi venter ligger det og isolerer for jordskokk og hvitløk som skal få overvintre i kassene.
I 2020 ble det bygd permakasser i barnehagen. Der sår og dyrker vi både grønnsaker og blomster hvert år. Det har blitt en del av vår kultur å plante, så og dyrke. Det gir oss tilskudd til måltidene og en fin inngang til samtaler om maten vår. Samtaler om hvor maten kommer fra, hva den smaker, fellesskapet i planlegging og arbeidet med å dyrke sammen.
…men hvorfor heter det perma? Hva er permakultur?
Norsk Økosamfunns Forening forklarer at ordet permakultur er en forkortelse for «permanent agriculture» eller vedvarende jordbruk. Hovedmålet med Permakultur er å skape stabile produktive økosystem som fungerer, og som er i pakt med naturen. (okosamfunn.no).
For å lage en permakultur må man bygge opp flere lag i kassen med ulike naturmaterialer. Lagene skal fungere både som næring og isolasjon. I våre kasser er det både tang, vissent løv, gressavfall, halm, utblandet hestemøkk, kumøkk, hønsegjødsel og jord.
Hver vår planlegger vi hva som skal dyrkes, og gruppene får ansvar for hver sin kasse. Den skal lukes, såes og plantes i, vannes og stelles. Vi rullerer på hva som er i den enkelte kasse, slik at f.eks. potetene får kassen som sukkerertene var i året før. Dette er lurt i og med at sukkerertene tilfører nitrogen til jorda, noe potetene igjen trenger for å trives og gi større avlinger.
Potetene er nå høstet inn og ligger klare til å nytes, kronblader av kornblomstene er plukket og tørket til kakepynt, rabarbra ble saftet til sommerfesten, urter har smaksatt ulike retter.
Vi er allerede i planleggingen av vårens permakasser. Både jordskokk, urter, rabarbra og hvitløk skal få nyte vinterens dvale, og gjøre seg klare til vårens varme og nytt liv…
«Permanent agriculture» -et vedvarende jordbruk.
Snart kommer vinteren, og vi er klare for å ta den imot.
I Ugletårnet deltar barna i matlagingen ved å ta av blader, skrelle, dele opp og putte i gryta. Vi lukter, kjenner på og smaker litt underveis og snakker om hvilke grønnsaker vi har sett før og hvilke som er nye for oss.
Rundt arbeidsbordet deles erfaringer om hvilke kjøkkenredskaper som fungerer best til oppgavene og barna tester ut hva som er god teknikk i møte med ulike råvarer.
Dagens tre kokker presenterer maten de har tilberedt til vennene sine.
Dagens grønnsaksgryte inneholder:
gulrot
potet
løk
hvitløk
blomkål
brokkoli
sellerirot
pastinakk
grønne soyabønner
litt gurkemeie, paprikapulver, salt og pepper
Sammen ser vi på hva som skal pakkes inn i disse sølvskattene.
Det blir en helt egen stemning i gapahuken når vi er «midt i matlagingen» slik som idag. Øyne, neser, munner og unge hoder rekker å glede seg til og forberede seg til måltidet.
Vi deler stunden med våre venner!
Vi samles rundt «den sorte gryte» – bålgryta vår, for å forberede oss til morgendagen.
«Vi har fått to pakker pølse og mange pakker pølsebrød som ble rester fra bursdagsfeiringa. Nå skal vi tegne den store sorte gryte og hva vi kan putte oppi sammen med pølsene. Vi bruker kullstift, fordi da blir gryta på tegninga svart som kull akkurat som den sorte gryte!
Rett etter frokost neste dag, går vi i gang med skjærefjøler, kniver og grønnsaker i mange farger og former. Vi skreller, lukter, deler opp og slipper alt oppi gryta. Noe er kjent for oss, og noe er mer ukjent. Det kjente skaper smaksbroer for barnemunnen slik at det blir lettere å utfordre seg selv på noe nytt.
