Vi vil at det skal vises i rommet at vi jobber med trær. Vi har tatt inn ulike materialer som kommer fra trær; kongler, bark, pinner, treskiver. Vi synes fortsatt det mangler noe. Vi reflekterer over ulike ideer og lander på; Hva med å ta inn et tre? Det er viktig for oss at barna er delaktig i prosessen. Hvordan?
Ettåringene spiser måltidene sammen med vennene sine på Stjerne.
Noe er de vant til fra før, og noe er nye erfaringer de lærer sammen i barnehagen.
Vi sitter sammen som en gruppe rundt bordet.
Til brødmåltid forsyner de seg selv.
Varmmat spiser de med skje og fingre. Øver på å spise med skje og får til å spise selv.
«Vi skal ha tiltro til at barnet vil og kan klare selv». Planetringen barnehage- Boka vår.
I løpet av forsommeren har vi pratet mye om hva som skal skje videre med flyet vårt når Kometene skal over til Ugletårnet. I gjentatte refleksjoner mellom barn og pedagoger, barna seg imellom og pedagog til pedagog var det en enighet om at flyet måtte få komme ut.
«Da bli det gøyere å fly».
«Da kan det fly på orntlig».
«Da kan vi fly på ekte».
«Vi må ta flyet ut så vi kan jobbe mere med det».
«Vi må gjør nå med vingan hvis flyet ska fly på ordentlig».
Det diskuteres om vingene skal bevege seg/ flakse eller om de skal være i ro. To av barna begynner å bevege seg rundt i rommet med armene ut, en med bevegelige armer og en med armene i ro.
Mandag samler vi oss rundt flyet og reflekterer rundt hva vi gjør nå. Utgangspunktet er at vi skal ta det med ut, men hvordan?
– «Vi kan bare åpne hele døran på begge sidan, så bli det stort»
– «Vi kan mål flyet først»
Flyet er festet med tråder og vi bestemmer oss for å teste ut om flyet kan holde seg opp uten dem. Vi kan se en spenning i gruppa, en tripper, en holder seg på hodet og en holder hånda på munnen, noen hyler.
Første tråd går og flyet står, andre tråd blir klipt og flyet står fortsatt. Idet trådene bak på flyet klippes, begynner det å skje noe. Noen roper, noen hyler og noen løper mot flyet idet det begynner å falle mot den ene siden. Etterhvert er 10 barn inni flyet der det hyles og skrikes.
Det hele tar en helt annen vending enn vi hadde forutsett.
En tar jobben som flyvertinne og prøver å «redde» folk ut fra flyet, men det hyles og skrikes, noen har lagt seg ned…Er de skadet tro? En blir brannmann og tar oppgaven med å holde flyet oppe og en tar ansvar for å redde ut styrespaken og styrepanelet.
«Strømmen går, det bli mørkt, vi må finn veien ut», er det en som roper.»
Etterhvert blir de «skadde» dratt ut og sendt på «sykestua» for røntgen, reparasjon av bruddskader her og der og bandasjering.
Alice Kjær sier at pedagogene ikke skal legge for mange langtidsplaner. Det kan trekke energien ut av prosessarbeidet, og det kan spenne ben for barnas perspektiver, tanker og spørsmål(A.Kjær, Prosjektarbeid i barnehagen, s.45).
Det er denne avslutningen på flyprosessen et godt eksempel på. Vi hadde en helt annen tanke om veien videre. Flyet skulle ut og følge oss videre til Ugletårnet dersom det gikk, men slik ble det ikke.
Avskjeden med flyet ble annerledes enn vi så for oss. Det ble dramatikk, spenning, vemodig, trist, men samtidig opplevde vi et fellesskap i gruppa. Barna samlet seg, fikk en felles opplevelse og på sitt vis, en verdig avslutning på vår lange flyprosess.
«Prosessorientert arbeid er en undersøkende pedagogisk tenkemåte og praksis og som baserer seg på en holdning om at læring skjer når barnet får være aktivt og deltagende.
I prosessarbeid er det barnet som driver prosessen fremover med støtte og tilrettelegging fra omgivelsene. Pedagogisk dokumentasjon blir verktøyet vi bruker til å fange opp og finne måter å gå videre på.» (Årsplan, Planetringen barnehage)
Vi møtes rundt et felles tredje. I dette tilfellet er det biller. Barn fra to andre grupper kommer og vil se oppdagelsen til de to jentene på Stjerne. En jente henter en stor stein som billa kan gjemme seg under i tilfelle det kommer noen store dyr. En annen lurer på hvor familien til billa er. Har den ingen familie tro? Men den har sikkert bestevenner sier jenta som hentet steinen. Kanskje den er bestevenn med denne, sier hun og holder fram en svart bille hun har i handa. Nei,de er forskjellige sier en annen. Kan de ikke være venner når de er forskjellige da? Spør pedagogen
Uglebarna tok i dag på seg den viktige jobben med å introdusere uglelivet for Kometgruppa.
I motsetning til livet i barnehagen slik vi kjenner det, er det usynlige grenser for hvor langt man kan gå i Ugletårnet. Uglebarna tok med seg kometbarna på omvisning, fortalte hvor grensene går og hvor de må stoppe.
«Her kan vi gå, men ikke ned i skogen der».
Dette ble for noen testet ut ved å løpe rundt ballbingen flere runder.
Når man får være sammen med venner som man sjeldent treffer, gir dette en ekstra glede og energi i samspillet.
Inne var regelen å ta av skoene i gangen fikk vi beskjed om. Da kunne man gå inn og leke. Tegning, filmproduksjon og lek med insekter og dinosaurer var noe de holdt på med for tiden.
Dette skal bli Kometenes nye hverdag til høsten, og vi vil bruke flere dager på å være i Ugletårnet for å bli godt kjent der før oppstart etter sommerferien.
