I dag tok vi frem brevet vi fikk før påske. Når vi bryter ned innholdet sitter vi igjen med to spørsmål som blir utganspunktet for idémyldring i morgentimene «jeg trenger hjelp til» står det i brevet. I samtalen kommer det frem at det er ønskelig med en drakt der fargepalett er rikelig.
Hvilken vårdrakt kan vi gi treet? Hvilken pynt kan vi skape?
Barna på komet har over tid vært nysgjerrig, jaktet på og testet bokstaver. Pedagogene spør om vi skal se nærmere på mønsteret i furubarken eller kan vi lage bokstaver som mønster i barken?
Vi tygger på ordet bokstavbark.
Vil noen prøve å tegne treet som lå med bokstaver som mønster i barken? A4 ark og sorte tusjer, får tankene våre ned på papiret. Etterhvert beveger vi oss ned på gulvet med store tegneflater.
Vi sår karse og følger spireprosessen. Vi har snakket om at frøene trenger vann for å vokse. Små fingre klemmer rundt vanningsflaska. Vi gjør oss erfaringer med hvor viktig det er å peke vannflaska mot ønsket mål. For noen ganger treffer vannspruten ansiktet og da blir vi litt overrasket. Noen liker å få vannspruten i ansiktet og ler sammen med vennene sine. Vi ser på frøspiringa gjennom et forstørrelsesglass. I forstørrelsesglasset blir frøene kjempestore. Når vi putter fingrene under glasset blir de også store. Vi undrer oss over det som skjer når vi bruker forstørrelsesglasset.
Rundt bordet jobber små og store hender på hver sin flate med samme mål. De skal lage et bilde av de grønne konglene som kometbarna fant i høst på «treet som lå».
Alle barna får presentert oppgaven og får høre litt av historien til konglene og hvorfor de er fine som gull og diamanter for oss.
Et av de yngste barna setter seg ved bordet. Etter å ha kjent lenge på konglen begynner hun å tegne med tusjen på planken sin. Hun tegner fine streker, sikter tusjen inn i tusjtoppen og setter den på. Så tar hun tusjen ut igjen av toppen og tegner nye fine streker og setter på lokket igjen – helt nøyaktig på plass. Slik jobber hun lenge. Hun får tilbud om maling til tegningen, men hun skyver den tydelig bort. Etter 20 min gir hun pedagogen tusjen og tegninga på plata, går ned fra stolen og skyver stolen inntil bordet.
Noen minutt senere sitter hun ved bordet og maler med den malinga hun tidligere ble tilbudt på bordet. Pedagogen svarer: «Å, beklager, jeg har lagt tegninga di unna! Her skal du få den tilbake. Nå kan du få male på den. Malinga på bordet må vi tørke vekk.»
Hun dypper forsiktig penselen i malinga og lar det grønne bre seg over tegninga si. Hun dypper og maler og jobber en lang ny økt med verket sitt. Det kom aldri en dråpe til med maling på bordet. Til slutt gir hun pedagogen penselen, malingsglasset og plata si og skyver stolen på plass.
Denne aktiviteten hadde pedagogene egentlig tenkt til de eldste – 3-5 åringene, og tenk på alt vi hadde gått glipp av da, hvis vi ikke hadde tatt med 1-åringene! Det ble en arbeidsøkt preget av konsentrasjon, nøyaktighet, fellesskap og høyst kompetente barn i alle aldersgrupper.
