Lørdag 19.08.23 kl 11.00 åpner barnekunstutstillingen «Følg streken i skogen» i Kongsgården ved gamle bybro i Trondheim. Kunstutstillingen er et samarbeid mellom barnehagenettverkene «Barn og Rom» og Reggio Emilia-nettverket i Trondheim. Barnehagen vår viser frem installasjonen «Grønne kongler» og dokumentasjon fra prosessarbeidet med «Trær» på Kometgruppa ifjor.
Utstillingen har 41 deltakende barnehager og blir stående i 2 uker. Det er åpen for alle i helgene fra 11.00 til 14.00. 19.08. – 03.09.
Det er ordfører Rita Ottervik som åpner utstillingen og det blir underholdning med band på åpningsdagen.
Spente og målrettet går vi opp bakken, over jordet før vi tar fatt på siste bakken som leder oss under gjerde. På avstand kan vi se furutreets plass. Noen springer mot treet vårt…så kommer sjokket, overraskelsen eller forskrekkelsen «treet er ødelagt» «treet er borte» flere kommer frem til området…..ivrige stemmer møter vennene som kommer med innspill om hva som er skjedd.
«Kanskje har det vært en jeger her»
«Kanskje det er bonden som har saga det ned?»
Forbauselsen over hva som møter oss lokker frem mange følelser:
«Jeg får vondt i hjertet mitt!»
«Jeg blir nesten lei meg.»
«Hjertet mitt er knust»
Etter «sjokket» har lagt seg samler vi spor etter treet vårt for å ta med tilbake til barnehagen.
Vi finner de røde eller rosa blomstrende konglene vi har vært på utkikk etter. De vokste sammen på samme grein.
Vi oppdager mye sagflis på bakken der treet har vært. Hva betyr det? Sagflis har barna knyttet til liv eller død for trær tidligere.
Bokstavbarken preger mønstret i barken sammen med fargene som ble malt i vårdrakt. Stammen er barnas tolkning av «treet som lå» I denne uken planla vi å oppfylle et nytt ønske fra brevet « jeg vil gjerne reise meg opp»
Tankene våre har også flyttet seg til toppen av treet de siste dagene. Hvordan er toppen av treet? Noen av oss går opp i 2 etasje i barnehagen for å se nærmere på toppen på et annet furutre. Vi ser, prater og tar bilder før vi går ned til de andre « det er ikke det ekte da» sier et av barna. Et signal vi tar med oss. En base av armeringsnett formes, kanskje kan denne bli utganspunktet for toppen av treet?
Vi kjenner at vi trenger gå til «treet som lå “ i utetiden. En befaring av trekronen må til for å kunne jobbe videre i prossess.
Klokka er 07.15 og barna og rommet er ladet mot dagens plan: Bokstavbark.
Etter arbeidsøkta i går har pedagogenes refleksjoner ført til en endring i rommet. Stammen til «treet som lå» har fått en sentral plassering i god arbeidshøyde over to lave bord. Rundt har vi stilt opp bokstaver for å se på, ta på, holde i og inspireres av. Vi setter klar helt nye tusjer, sørger for godt arbeidslys og introduserer oppgaven igjen.
I en bokstavbark er alle slags bokstaver velkomne. Den første bevegelsen på barken tolkes kanskje i etterkant, eller man kan spørre en venn om de vet hva bokstaven heter. Noen bokstaver fortolker formen og gjør den litt mer eksklusiv med noen ekstra streker, prikker og kryss.
Frokosten går fort unna og barna velger seg en bit av den fargerike barken og griper tusjen.
De fleste starter med sin egen forbokstav og utvider etterhvert med familiemedlemmers bokstaver og noen helt nye og eksperimenterende bokstaver.
For noen er forbokstaven en fin inngang og et trygt startpunkt, mens andre søker nye utfordringer med Æ, Å og Q.
«Den er så fin! Det er bokstavene som gjør den fin, nesten som det ligner på fjær og diamanter!»
For lenge, lenge siden var jeg det største og mest staselige furutreet på Øvre Leistad. Jeg hadde dype røtter, fine, lange og sterke greiner og massevis av kongler, både grønne og grå, lukkede og åpne.
Så skjedde det en dag midt på sommeren at jeg falt. Jeg falt helt over ende og ble liggende der bortover beitemarka til kyrne.
Nå har jeg ligget her i mange, mange, lange år og det er så hyggelig hver gang dere komet og besøker meg og klatrer på meg og passer på meg. Dere har blitt mine nye venner!
Men nå ønsker jeg meg hjelp til noe. Jeg har et problem. Jeg er nemlig lei av å ligge her, og vil reise meg opp! Jeg vil kle meg i vårens farger, og pynte meg til de nye babykonglene skal sprette ut. Problemet er bare at jeg ikke vet hvordan. Jeg tror ikke jeg kan klare det helt alene. Jeg tror ikke greinene og røttene mine er sterke nok til å løfte meg opp. Kanskje dere vennene mine som har blitt så sterke av all klatringen kan hjelpe meg? Jeg vil så gjerne opp og stå igjen!
Hilsen «Treet som lå»
Vi må hjelp treet!
Å nei! Det e ikke plass til at det kan stå inne! Kanskje vi må sag av en bit for å få plass?
Hvordan kan et tre som ikke har noen greina skriv brev? Har det fått hjelp av dyrene eller kanskje av månegruppa sitt furutre? Det har jo greina.
Vi må skriv brev tilbake!
Vi må hjelp treet å få masse fine farga på sæ! Sånn her kan det bli, æ har tegna det!
