I dag har vi plantet ut vårblomster i krukker.
Vi ser på, lukter på, kjenner forsiktig på med fingrene. Lærer å ta vare på, være forsiktige med…
«Lukter godt».
«Det e vann nedi».
«Lilla».
«Rosa».
Flere barn kommer til, og den som holder vasen med små rosa nellik holder de frem så vennen også får lukte.
Kjære kometbarn! 21.03.23
For lenge, lenge siden var jeg det største og mest staselige furutreet på Øvre Leistad. Jeg hadde dype røtter, fine, lange og sterke greiner og massevis av kongler, både grønne og grå, lukkede og åpne.
Så skjedde det en dag midt på sommeren at jeg falt. Jeg falt helt over ende og ble liggende der bortover beitemarka til kyrne.
Nå har jeg ligget her i mange, mange, lange år og det er så hyggelig hver gang dere komet og besøker meg og klatrer på meg og passer på meg. Dere har blitt mine nye venner!
Men nå ønsker jeg meg hjelp til noe. Jeg har et problem. Jeg er nemlig lei av å ligge her, og vil reise meg opp! Jeg vil kle meg i vårens farger, og pynte meg til de nye babykonglene skal sprette ut. Problemet er bare at jeg ikke vet hvordan. Jeg tror ikke jeg kan klare det helt alene. Jeg tror ikke greinene og røttene mine er sterke nok til å løfte meg opp. Kanskje dere vennene mine som har blitt så sterke av all klatringen kan hjelpe meg? Jeg vil så gjerne opp og stå igjen!
Hilsen «Treet som lå»
Vi må hjelp treet!
Å nei! Det e ikke plass til at det kan stå inne! Kanskje vi må sag av en bit for å få plass?
Hvordan kan et tre som ikke har noen greina skriv brev? Har det fått hjelp av dyrene eller kanskje av månegruppa sitt furutre? Det har jo greina.
Vi må skriv brev tilbake!
Vi må hjelp treet å få masse fine farga på sæ! Sånn her kan det bli, æ har tegna det!
«En liten kylling i egget lå, den banket og banket og banket på. Her er så trangt jeg vil ut og gå, pep den og ynket seg der den lå. Hakk hakke hakk, egget det sprakk, og et lite hode ut av det stakk.
Undrende sto den og kikket på, alt det den ute i verden så. Solen den skinte og varmet på, marken og fuglen og blomster små. Pip pip den sa, jeg er så glad. Trangt det var i egget men her er det bra».
Før frukta samles vi på bjelkene, og vi har med en blomstrete boks med noe spennende inni.
Vi rister på boksen…. Hyssssjjjj…. Hva hører vi?? Det er noe inni!
Vi synger sangen om kyllingen, og etterpå sender vi både egget og kyllingen rundt så barna får holde den. Vi behandler det varsomt, med respekt. Forsiktige små hender stryker på kyllingen, åpner egget og ser inni før de lukker det igjen.
Etter å ha sett på, strøket og klemt på, sendes det videre. Det vises en vakker varsomhet i bevegelsene. De deler med vennene sine og viser glede, samhold og respekt.
« Og jeg er Kari Lys-og-gul og har en fin kulør, og finnes i sitroner og i gaudaost og smør. Og blander du meg med litt rødt blir jeg oransj’ og skjønn, og sammen med litt lyseblått kan jeg bli fin og grønn.
Ja vi maler og vi maler og det blir så fint og flott, når vi bruker grønt og gult og brunt og rødt og hvitt og blått. Ja vi maler og vi maler til vi får det slik vi vil, Og blir det ikke bra så maler vi det en gang til».
Neste dag, når malingen er tørket kjenner vi på den. Hvordan kjennes den ut?
Vi er klare for flere malingsøkter.
Et kunstverk skapes.
I dag var vi med på vår aller første vinteraktivitetsdag. I det vi gikk gjennom grinda mot Ugletårnet hørte vi musikken strømme mot oss. Vi så barn med ski på beina. Flagg og store pelskledde votter pyntet opp uteområdet og ønsket oss velkommen.
Vi stoppet, så og ventet litt før vi nærmet oss det yrende livet.
Det vrimlet av barn. Noen fant sine storesøsken og ble med på aking, mens andre gikk ned til skiløypa og gikk runden mens de så på flaggene.
Før vi ruslet tilbake til matpakkene våre og en velfortjent hvil ble det bålvarme og en varm kopp kakao i gapahuken. Det gjorde godt.
