En ny installasjon ble til i en prosess der pedagogene på flere grupper samlet seg i refleksjon og samarbeid om å skape noe nytt i rommet – en ny møteplass. Endring av det fysiske miljøet, et åpent miljø der barna kan bringe inn sin stemme. Et punkt uten føringer for hva som skulle foregå der.
Vi ser det fysiske miljøet i barnehagen som en pedagogisk medspiller på lik linje med barna og pedagogene.
Det nye i rommet utfordrer barna til å tenke nytt, omstille seg, bryte mønster. Vi tenker at barna får mulighet til å videreutvikle leken sin ved at vi pedagoger bevisst organiserer det fysiske miljøet med nye elementer og overraskelser.
«De fysiske rammene gir både muligheter og setter grenser for hva barna kan oppleve og gjøre. Derfor er de så avgjørende» (Carlsen, K. (2021) Reggio Emilia – artelierkultur og utforskende pedagogikk, s.23.)
Det ble en installasjon med papir lyssatt med hvitt lys via projektor, på hvitt stoff i bakgrunnen.
Skal vi tilføre bilder? Farger? Vil vi da legge føringer for hva barna vil tenke og gjøre i sin lek og i sine møter?
Hvordan observerer vi og dokumenterer?
Hvordan møter barna det nye?
Skapes det noe nytt?
I møte med lyset fant barna skyggen.
Vennene ser, og blir inspirert til å bli med.
Om vi går nærmere blir skyggen mindre og klarere…
Lyset fra prosjektoren inspirerer leken på flere måter.
Når vi gir barna TID, ser vi hvordan de møter det nye, hvordan de griper miljøet og materialet. Når vi observerer, får vi gjennom barnas lek svar på installasjonens mange muligheter – isbil, seng, stjernekikkert, arena for skyggespill, ulike rom med stue, dusj, soverom, heisekran, bygging..
