Ute er det så kaldt, at vi må ha votter på hele tiden. Da mister vi litt av finmotorikken og fingerferdighetene, og ikke minst den taktile erfaringen snøen gir.
Idag tok vi inn et stort fat med snø og jobbet med snøen inne. Vi drysset, klemte sammen, lagde hull med fingeren og bygde biter av snø som et tårn. Vi holdt små biter i hånda til de ble gjennomsiktige og det til slutt bare var vann igjen. Innimellom måtte vi ta pauser fordi fingrene ble kalde.
«Iiiiii!»
«Iskald!»
«Kaldt!»
Jeg er student i barnehagen og vil fortelle litt om en oppgave jeg har i praksis. Dette er et utviklingsprosjekt om barns behov for trygge/lune/(myke?) rom i barnehagen.
I hverdagen har jeg observert noe spennende om hvordan barna forholder seg til rommet.
Hvordan barna søker seg til små «reir» og «hi», når de skapes rundt omkring i rommet.
Det er ikke tilfeldig hvor de legger seg til rette – de drar tepper og puter, former et lite område som gir dem en pustepause særlig etter overganger.
De finner en liten havn, et rom for hvile og ro. Men hvorfor er dette viktig,og hva kan vi som pedagoger lære av deres instinktive handlinger?
Barns behov for små rom i rommet
Fra naturens side har reir alltid vært et sted for trygghet og tilflukt.
I dyreverdenen er reiret skapt for beskyttelse, og er en en base for omsorg og nærhet. Når jeg ser på barnas lek og tilpasning i barnehagen, ser jeg en lignende dragning mot trygge rom og myke overflater – et sted for å «lade» og trekke seg tilbake. Dette kan være et tegn på at barna også trenger små pauser i løpet av dagen, en egen liten krok der de kan finne ro.
Et sted for utforskning og hvile
I utforskingen av de myke elementene legger vi til rette for dette ved å gi barna tilgang til små, avgrensede rom, myke teksturer og sensoriske opplevelser. I tråd med Reggio Emilia-filosofien med rommet som en «tredje pedagog», et sted som stimulerer sansene og inviterer til utforskning. Her kan de søke tilflukt, bearbeide inntrykk og betrakte fra et lavere nivå i rommet (fra gulvnivå). Jeg ser hvordan dette har oppmuntret dem til å ta i bruk bøker, fortelle egne historier og fordype seg i samtaler med hverandre.
Lesero, tilhørighet og samvær
Det finnes regler i reiret, som “lader” det med andre verdier enn f eks materialrommet eller scenen. Reglene der inne er uskrevne, men tydelige – man hopper ikke, for eksempel. Det er et sted for ro og hvile, og dette gir barna en mulighet til å utvikle egne normer og regler for samspill. Med puter og tepper som en invitasjon til nærhet og lese-ro, møter barna en følelse av tilhørighet og samvær. Mange barn finner stor glede i å lese og fortelle historier i reiret, i sitt eget tempo.
Hvorfor myke overflater og avgrensede rom betyr noe
Tilgangen til myke, avgrensede rom, gir mer enn bare å gi barna et sted å hvile. Jeg ser at det også påvirker deres valg av aktiviteter. Når de finner en trygg krok, en behagelig sakkosekk eller en myk hule, blir de mer lokket til å åpne en bok og se på bildene, peke og undre.
Behov for pauser i en barnehagehverdag?
Rakettrommet er ofte preget av aktivitet og energi. Barna beveger seg konstant, leker og samhandler – men selv de mest aktive barna trenger tilgang til et pusterom. Et sted hvor de kan trekke seg tilbake, se på fra sidelinjen og observere.
Hvordan kan vi som pedagoger støtte barns behov for reir, og små rom i rommet?
Å skape disse rommene gir ikke bare barna en plass å hvile, men det hjelper også med å utvikle selvregulering og evnen til å lytte til egne behov.
Skal vi bygge noe?
«Ja»!
Vi finner frem sponplater, limtreklosser, plank, skruer, målebånd, vater, skrumaskin og sag, så setter vi i gang.
Hva skal det bli mon tro?
Det vet vi ikke enda. Må det bli til noe da?Hvem vet hva det skal bli i leken og fantasien fra dag til dag…
«Et marihønehus».
«En traktor».
«Vi skal gjemme oss inni».
Ivrige hender finner skruer.
«Her»!
De vil bygge, bidra i fellesskapet om å skape noe til rommet vårt. En foranderlig møteplass der vi kan samles i lek og kroppslighet.
Hensikten vår? Noe samskapende. Å få bidra. Ivrig. Bidra med sitt uttrykk og språk.
Gjennom observasjoner og refleksjoner har rytme dukket opp som et sentralt ord for «gjenklanger» på Månegruppa. Vi ser mange ulike rytmer hos 3-åringene:
Akkurat nå ser vi at kuler vekker en gjentakende nysgjerrighet både inne og ute. Ute der rørene inviterer til kulebaner, bøtter som blir «blink» for kulene og inne der klinkekuler og steinkuler skaper lyd og rytme i et fat eller en kjele eller rett og slett at barna studerer de ulike kulene. Vi ser en gjenklang i barnas møter med kulene.
På gruppemøtet snakket vi om «lekerytme». Hva betyr ordet lekerytme for oss på gruppa? Både inne og ute ser vi at barna viser interesse for forskjellige typer lek.
Når vi er inne og når vi er ute finner barna sin egen rytme i leken. De kan bli påvirket av de andre barna og de kan finne på leken selv. Noen finner en rolig aktivitet, mens andre har lyst til å leke en rollelek sammen. Noen har lyst til å utforske nye materialer, mens andre har lyst til å bruke kroppen sin for å utforske. Finner barna hverandre i lek fordi de har den samme lekerytmen?
« Og jeg er Kari Lys-og-gul og har en fin kulør, og finnes i sitroner og i gaudaost og smør. Og blander du meg med litt rødt blir jeg oransj’ og skjønn, og sammen med litt lyseblått kan jeg bli fin og grønn.
Ja vi maler og vi maler og det blir så fint og flott, når vi bruker grønt og gult og brunt og rødt og hvitt og blått. Ja vi maler og vi maler til vi får det slik vi vil, Og blir det ikke bra så maler vi det en gang til».
Neste dag, når malingen er tørket kjenner vi på den. Hvordan kjennes den ut?
Vi er klare for flere malingsøkter.
Et kunstverk skapes.
