14 spente føtter står på benken på rekke og rad. Vi er enige om at IDAG skal vi våge oss opp og synge for hele skolen! Vi gjør det sammen og ingen skal føle seg alene. Mange er spente og kjenner at grue-seg-følelsen blander seg godt sammen med glede-seg-følelsen til en litt kaotisk ball i magen.
Vi har snakket om at vi kan kjenne kraften og varmen fra en venn hvis vi griper tak i hånda ved siden av oss. Vi kan dele ro og styrke med hverandre selv når vi ikke føler oss så rolige eller sterke i oss selv.
I starten av mai hadde vi foreldremøte på Stjernegruppa.
Vi ønsket å ha er annerledes møte der foreldrene fikk treffes på samme måte som barna gjør i sin hverdag.
Vi dekket på med ulike tegnesaker og verktøy til en møteplass der oppgaven var å tegne et tre sammen.
På to andre møteplasser dekket vi på til leireaktivitet. Her var også oppgaven å lage et felles tre.
Så utfordret vi foreldrene til å finne ei gruppe med noen de sjeldent snakker med.
Tegnegruppa utfordret seg selv til å lage et tre som ikke var i treets naturlige farger, og de skulle bl.a. tegne med motsatt hånd enn den de brukte til vanlig. Refleksjon mellom dem var : «Men ka e det som e under jorda»? «Steina, det kan være rotfrukt, det e jo et fantasitre så det kan jo være alt mulig». « Det må være tynne røtter»
De to leiregruppene fant hver sine bord og satte fort igang med leireklumper og refleksjoner rundt hvilket tre de skulle lage.
En gruppe laget et Harry Potter-tre, med greiner som slynger seg oppover. Det ble en blanding mellom Tarzantre og Harry Pottertre fant de ut til slutt….
Den andre gruppa laget et tre med blader og små detaljer.
Hender som knar og ruller leireklumper, fingre som klemmer små biter og former blader, lager nervene med ståltråd, spatel og kam. Ruller vaffelmønsteret kjevle og lager gress.
De tok oppgaven på alvor og praten gikk lett om hva de skulle lage, men også om hverdagslige ting.
Gjennom aktiviteten ble de bedre kjent og snakket om barna, hverdagen og ting man kanskje ellers ikke ville delt på et tradisjonelt foreldremøte.
I etterkant gikk vi rundt og så på hva hver gruppe hadde gjort, og de presenterte arbeidet sitt. Vi fikk gode refleksjoner om måten vi jobber på, og hvordan det å møtes over «det tredje» gjør at vi blir kjent på en annen måte enn om vi skulle ha sittet i en stor gruppe og snakket sammen.
Det ble løs prat, humor og latter.
Gjorde det noe med foreldregruppa å treffes på denne måten?
Var det bra med en utfordring for å bli bedre kjent?
Foreldrene som var tilstede ga uttrykk for at dette var en fin måte å være med på foreldremøte.
Rundt bordet jobber små og store hender på hver sin flate med samme mål. De skal lage et bilde av de grønne konglene som kometbarna fant i høst på «treet som lå».
Alle barna får presentert oppgaven og får høre litt av historien til konglene og hvorfor de er fine som gull og diamanter for oss.
Et av de yngste barna setter seg ved bordet. Etter å ha kjent lenge på konglen begynner hun å tegne med tusjen på planken sin. Hun tegner fine streker, sikter tusjen inn i tusjtoppen og setter den på. Så tar hun tusjen ut igjen av toppen og tegner nye fine streker og setter på lokket igjen – helt nøyaktig på plass. Slik jobber hun lenge. Hun får tilbud om maling til tegningen, men hun skyver den tydelig bort. Etter 20 min gir hun pedagogen tusjen og tegninga på plata, går ned fra stolen og skyver stolen inntil bordet.
Noen minutt senere sitter hun ved bordet og maler med den malinga hun tidligere ble tilbudt på bordet. Pedagogen svarer: «Å, beklager, jeg har lagt tegninga di unna! Her skal du få den tilbake. Nå kan du få male på den. Malinga på bordet må vi tørke vekk.»
Hun dypper forsiktig penselen i malinga og lar det grønne bre seg over tegninga si. Hun dypper og maler og jobber en lang ny økt med verket sitt. Det kom aldri en dråpe til med maling på bordet. Til slutt gir hun pedagogen penselen, malingsglasset og plata si og skyver stolen på plass.
Denne aktiviteten hadde pedagogene egentlig tenkt til de eldste – 3-5 åringene, og tenk på alt vi hadde gått glipp av da, hvis vi ikke hadde tatt med 1-åringene! Det ble en arbeidsøkt preget av konsentrasjon, nøyaktighet, fellesskap og høyst kompetente barn i alle aldersgrupper.
Vind, snø som kommer mot oss, vekslinger mellom dyp snø og glatt is, bratte bakker og høye snøskavler. Vi tidvis myser, klatrer på alle fire eller ruller og rutsjer nedover bakker. Vi møter et veiskille -skal vi velge traktorveien rundt eller skal vi gå rett opp den bratte bakken gjennom skogen? Har vi krefter og muskelkraft igjen? Dette kommer til å kreve vår anstrengelse!
«Ja!» roper barna
«Vi tar veien rett opp den bratteste bakken!»
«Jeg er sliten.» sier et barn
«Ja, dette er slitsomt!» stemmer de andre i.
«Jeg gir IKKE opp! roper et av barna.
«Nei, vi jobber oss frem, vi gir aldri opp!»
«Jeg sitter fast!» sier en
«Jeg hjelper deg! Hold fast i handa mi!» svarer en venn
For en styrke det er i fellesskapet! Det er i motvind vi får kjenne på egne krefter, at vi gleder oss over at vi klarer, at vi ikke vil gi oss. Vi kjenner at vi har kraft til å stå imot været og vinden og kjemper oss gjennom og videre fremover og oppover.
