Solgruppa inviterer til kråke pop-up verksted for hele barnehagen.
I forberedelsene mot verkstedet velger vi å tilby materialer som er åpen og som kan , brukes på forskjellige vis. Kullstifter, tusj, knapper, bånd,perler, filt, ull, treklosser i ulike størrelser, fjær, ståltråd og plastikkvinkler.
Noen treklosser blir til nebb, andre til vinger. Barnas egne tanker og ideer styrer aktiviteten.
Når vi jobber sammen kan vi både følge våre egne ideer eller bli inspirert av en venn.
Nå står kråkene inne på Sol, klar for å flytte inn i martnasbua.
Takk for frukt, bær og glass fra hjemmet. Kroppsspråk og glede viser at barna kjenner på at det er meningsfylt å dele med fellesskapet.
Vi har kuttet, puttet, pratet, smakt og fylt opp på glass. En fin aktivitet som samler oss og gir minner sammen. Dette kommer vi til å gjøre mye av frem mot martnan.
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
Da barna fant snøhaugen som brøytebilen hadde lagt igjen etter å ha brøyta skøytebanen, gikk de straks igang med å hakke med pinner for å lage ei snøhule.
Vi så at denne jobben krevde større og kraftigere verktøy og en skikkelig dugnad!
Noen graver, noen måker unna snøen og det graves fra begge kanter på en gang.
Denne jobben krever sitt, og barna gir seg ikke! Det jobbes og jobbes, og selv om det er tungt arbeid gir ikke barna opp.
Parallelt med gravingen utvikles en lek, der snøklumpene omdannes til hjort, og barna er på jakt. De samler store og små hjorter.
Gleden er stor når vi skimter lyset igjennom snøskavlen. Dette gir en ny giv og energien er stor i den siste økta for å få til hull gjennom. Før 14-måltidet står to av barna og nesten roper til hverandre:
«Vi ska klar det!»
«Vi gir oss ikke!»
Og sannelig: Med alle store og små bidrag, vi klarte det til slutt!
