Kategorier
Sol

Oppsummering Solgruppa

Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.

Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.

I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.

Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.

Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.

Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…

Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.

Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?

Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.

I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».

Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?

De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.

Vendepunktet i prosessen

Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.

Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.

Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.

De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .

Kategorier
Stjerne

Barnas verk

«Barnas verk» fylt med humor, spenning, kropp, følelser og fellesskap.

Dokumentasjonen har tatt oss med i flere retninger og pedagogene er begeistret over alle oppdagelsene og møtene som har skjedd gjennom iscenesettelsen. Likevel kommer vi stadig tilbake til barnas egne lyder.

Tidligere har vi observert kommunikasjon mellom barna og slått oss til ro med det (barnas utvikling). Denne gangen har vi satt fokus på lyd gjennom prosessen. Med en utforskende og langsom pedagogikk der vi ser, lytter og observerer lyd i mange ulike situasjoner. Vi har reflektert over: når åpner vi opp for prosesser? Når lukker vi prosesser? Hvilke lyder blir vi nysgjerrig på? I hvilke situasjoner observerer vi lyd?

Mange av de gode refleksjonene har skjedd spontant og fortløpende når lyder oppstår. Under måltid, i lek, i møte med rommet og materialet, i overgangssituasjoner.

Pedagogene har observert og vi har følt oss litt til «overs». Lydene har vært barnas eie på et vis, men samtidig er vi en del av flokken, men ikke som hovedperson. Hvilken posisjon skal vi ha/ta?Tankene har surret over lengre tid. Vi prøver å forstå…

Det har vært sovetid. Barna blir tatt opp en etter en etterhvert som de våkner. Pedagogene har dekket rommet og hentet noe nytt material, et vaskebrett og noen katter i tre. En av pedagogene og et av barna nærmer seg vaskebrettet. En stor hånd griper en trommestikk og er i ferd med å møte rillene på vaskebrettet. Bevegelsen stopper opp når hun oppdager den lille hånden som holder en bitteliten kattepus. Hånden fører den mot vaskebrettet og hun skaper en ny lyd. Kanskje kattene kan bli en fin kombinasjon med lydmaterialet i prosessen? Barna viser vei…Kattene beveger seg videre rundt i rommet «mjau mjau», en glød vises i ansiktet. Katter er kanskje noe kjent, noe de har erfaring med, vi ser katter i utetiden og de er kanskje mer «oppnåelig» enn sjeldne dyr.

En spontan vending fra pedagogene fører oss inn på den italienske opera, Rossinis Duetto Buffo de due gatti (katteduetten). Rommet fylles av mjau….

Så er vi tilbake i det praktiske arbeidet der bleier skal skiftes.

Er det noen som vil ha ny bleie?

I sangtoner kommer

Ja-a-a-a

Tre av barna står som på en scene midt i rommet å synger ja-a-a-a tar opp ene hånden og lager rytmiske bevegelser. Flere hender beveger seg i takt med sangen av ja. De fleste i rommet retter blikket mot «komponistene» som skaper/fremfører «Ja».

Er det noen paralleller her? Noen sammenhenger vi har sett over tid? Kan vi språksette vår opplevelse? Kraften i rommet? Hva kjente vi på?

Hva kjennetegner barnas lyder?

Dramatikk

Humor

Høye toner

Lave toner

Rytme i kropp

Hva kjennetegner en opera?